Barnehjemmet SOS Nova Vida tar form

I februar fikk jeg muligheten for å dra over til Inger for å iverksette det videre arbeidet med istandsettelsen av bygningene til barnehjemmet SOS Nova Vida.

Styret i Stiftelsen Casa Emanuel hadde gitt meg mandat til å undersøke forholdene og vurdere hva som måtte gjøres her og nå, og hva som kunne vente.

Da jeg kom til SOS Nova Vida, måtte Inger og jeg gjøre et valg. Enten måtte barna bo i byggerotet, med alle de ulemper det medførte, eller de måtte vente til bygningene var ordentlig satt i stand. Vi valgte å la barna være på barnehjemmet inne i byen noen måneder til. Da kan arbeiderne gjøre jobben grundigere, og barna slipper å bo på en byggeplass.

Etter mange runder med Fatima og Carlos, som driver SOS Nova Vida, ble vi enige om hva som skulle gjøres i ”første byggetrinn”. Allerede samme dag som entreprenør Nelson Trodoros fikk tilslaget på arbeidet, var de første arbeiderne på plass.

Nå er arbeiderne i gang med å forbedre vann og kloakk og elektriske installasjoner, de fyller igjen det gamle svømmebassenget som blir til gårdsplass, de legger om takene så de overdekker deler av plassen og lager en liten overdekket ”gate” ned langs husene. Snart kan man gå tørrskudd fra hus til hus når troperegnet setter inn. De bygger ferdig muren rundt eiendommen, bygger nye toaletter og to små hus til unge mødre.

Det er viktig for Inger å bruke lokale håndverkere, slik at så mange som mulig nyter av de pengene som er samlet inn.

Videre har Inger allerede kunne bidra til at tre nye medarbeidere har fått jobb på SOS Nova Vida, og at de andre har fått litt mer i lønn. De tjener nå 500 Reais i måneden med en arbeidsdag på ofte ti timer. Dette tilsvarer omtrent 1600 kroner måneden. Ikke mye, selv etter brasilianske forhold, men nok til å få gode medarbeidere på barnehjemmet.

En fornøyd Carlos fra SOS Nova Vida, entreprenør Nelson Trodoro og Inger. Kontrakten med entreprenøren er klar og arbeidet kan begynne.

Flere tilbud til barna i favelaen i Maua.

I vårt annet satsningsområde, barna i favelaen Jardin Kennedy i Maua, blir det nå mulig for ildsjelene bak prosjektet å utvide tilbudene til barna.

Nå starter de opp flere fotballskoler, tilrettelegger for rytmisk sportsgymnastikk, starter egen Capoeira-skole (en blanding av dans og en gammel slavekampsport) og involverer barnas mødre i alt dette. Det er først og fremst kvalifiserte instruktører som nå kan få jobb, men også nødvendig utstyr blir nå råd til.

Den dagen jeg besøkte prosjektet, var over hundre barn på plass for å vise hva de kunne. På sidelinja sto mange stolte mødre og fulgte med. De ga uttrykk for gleden ved å kunne se barna være sammen i et trygt og positivt oppvektsmiljø. Mødrene fortalte ivrig om planene for framtida, og var klare for videre innsats.

Pengene fra Casa Emanuel skal sikre de aktivitetene som allerede er startet opp, og hjelpe til at nye prosjektet kan se dagens lys.

Ingers familie.

Hjemme hos Inger bor det både barn og barnebarn, så det er masser av liv og røre i huset. Det er tid for å hjelpe de siste av adoptivbarna til en selvstendig tilværelse utenfor hjemmet, og dette behøver de hjelp til. ”Jeg har nok vært for snill med ungene”, sier Inger med et smil. Det er trygt hos mor, men det vil aldri bli ensomt, selv etter den siste har flyttet ut. Datteren Gleciane venter sitt andre barn, og bor nå i den ene del av huset, sammen med kjæresten Raphael og sønnen på to.

Inger har også kjøpt en etterlengtet liten bolig sønnen til Renato og hans familie, Rackel, Inge Mary og Felipe. Nå kan Renato gå til jobben hos Gregory Smith, hvor han passer hus og hage. Renatos familie har allerede etablert seg i det nye hjemmet, som etter norske forhold nok kan sies å være heller primitivt, men for dem er det midt i blinken!

Guttelaget er blitt kretsmestre og for snart et klubblag til

Mødrene til jentene i rytmisk sportsgymnastikk er like stolte som døtrene.

På trappen til SOS Nova Vida forteller Inger om Casa Emanuels engasjement de neste tre år. Nå blir det arbeid til flere assistenter.

Ga bryllupsgaven på 50 000 kroner til Ingers arbeid i Brasil

Kristine Støversten og Arnt Ove Frøystad bosatt på Valderøy giftet seg i Stordal kirke 22. august.

Det resulterte i en gave til Casa Emanuel på 51 900 kroner!

Les mer i Nytt i Uka!

Barnehjemmet SOS Nova Vida.

Barnehjemmet SOS Nova Vida ligger på en trafikkert vei i bydelen Palmeiras, nær Sao Paolo. Her bor 42 barn. De aller fleste av barna på SOS Nova Vida sliter med de store traumatiske opplevelsene som de fikk før de kom hit. Dette er gatebarn, barn som er kastet ut hjemmefra, barn av narkomane foreldre, barn som er seksuelt misbrukt, som har vært utsatt for vold av særlig alvorlig karakter og ikke minst, barn med HIV-viruset i kroppen.

Inger Harrington og hennes norske støttegruppe Casa Emanuel arbeider målrettet med en langsiktig innsats for barna på SOS Nova Vida.

Et barnehjem i Brasil er noe helt annet enn et barnehjem i Norge, og de 42 barna i alderen 1-16 år må nøyes med enkle forhold. Likevel er det lyden av barn som leker og krangler, ler og diskuterer som høres bak de beskyttende murene. Her passer de store de små, de deler de lekene som er, de spiser god og enkel mat, og om natta sover de flere i samme seng. Murene beskytter dem fra livet på gata, nettopp den tilværelsen de nå er skånet for.

Vanskelighetene er mange, og høy husleie gjør økonomien spesielt sårbar. Huset er nedslitt og mange av pengene Casa Emanuel har samlet inn de siste årene, er brukt på barna, nødvendig legehjelp, helsetilbud, psykolog og flere medarbeidere.

For et par år siden kjøpte Stiftelsen Casa Emanuel en landeiendom til barnehjemmet SOS Nova Vida. Bygningene var forfalne og ubrukelige, men eiendommen er en perle. Her vil barna vil få helt andre oppvekstvilkår enn inne i byen. Siden kjøpet av eiendommen har Inger og Casa Emanuel brukt de fleste av de innsamla midlene til restaurering av bygningene for at de skal oppfylle kravene myndighetene setter til et barnehjem.

Og her er det mye som skal gjøres. Brønnen skal erstattes med vannverksvann og taket skal tettes og forlenges for å dekke et tilbygg som skal bli spise- og oppholdsrom. Vaskerommet må utvides, det slitte bassenget kan bli til sandkasse eller et sikret og trygt lite basseng, bad og toaletter må flislegges og skiftes, og kjøkkenet må skiftes. Først da kan soveromma og stua pusses opp. Myndighetenes krav til et barnehjem må innfris.

SOS Nova Vida mottar ikke støtte fra myndighetene i Brasil, og er dermed avhengig av økonomisk hjelp utefra. Casa Emanuels engasjement gjør det mulig å garantere barna en oppvekst i trygge omgivelser i mange år framover.

Å engasjere seg i barn forplikter. Inger Harrington har gjort dette i 23 år i Brasil, og vet at det er langsiktig innsats som gir resultater. Barna på SOS Nova Vida skal kunne regne med vi er der i både motgang og medgang.

Jobben er ikke gjort når barnehjemmet får nye omgivelser. Det daglige arbeide, klær og mat, skolegang, fritidsaktiviteter og personal er forbundet med store utgifter Et barnehjem trenger kvalifisert personale, og en av Casa Emanuels utfordringer er å finne og tilsette disse For å skaffe gode og pålitelige medarbeide med tilstrekkelig kompetanse, må lønnsnivået ligge over gjennomsnittslønnen for ansatte innen barneforsorgen.

Fotballprosjektet i Maua ved Sao Paolo

Oppe i en fjellside, i favelaen Jardin Kennedy, driver noen ildsjeler et hjelpeprogram for ungene som vokser opp her. Hver morgen, før de går til skolen, spiller de fotball og spiser frokost. Her opplever de samspill og samarbeid i praksis. Sunne fritidsinteresser holder nemlig ungene borte fra kriminalitet, narkotika og prostitusjon. Inger har, som hun selv sier, ”ikke greie på fotball, jeg aner ikke hva det dreier seg om”. Til gjengjeld kan hun noe annet. Hun ser hvordan ungene utvikler seg i riktig retning, bare de får den nødvendige hjelp og støtte.

Fotball har høy status i Brasil. Barn får idoler innen fotballen og dette er med til å motivere ungene til trening for å kunne spille kamp mot andre. I favelaen Jardin Kennedy er det mildt sagt elendige oppvekstvilkår, og Inger ser at gjennom fotballprosjektet vil disse barna elementære behov dekket.

Mange av dem har ikke lært å samarbeide, dele med andre og hjelpe hverandre. Til det er kampen for å klare selv for hard. Ved å spise frokost og spille fotball under kyndig ledelse, lærer ungene grunnleggende sosiale egenskaper.

Casa Emanuel har bygget ut klubbhuset så det rommer en frokostsal, betaler for frokost og utflukter til andre klubber. I tillegg delfinansierer vi en lisenstrener, som er forutsetningen for å delta i turneringer. Nettopp dette er viktig, da barna eller ikke ville komme seg ut av nærområdet.

Mange forbinder Brasil med fotball både for menn og kvinner. I de fattige boligområdene spiller imidlertid ikke jenter fotball. Fastlåste kjønnsrollemønstre tillater ikke dette. For å kunne hjelpe jentene må innsatsen spredes over flere områder.

Det er også viktig å hjelpe barnas mødre til å skaffe seg et grunnlag til å kunne brødfø familien sin. Med enkle hjelpetiltak er dette mulig. På denne måten får barna tryggere oppvekstvilkår.

Familien vokser til.

Inger Harringtons ti siste år i Brasil har ikke vært preget av den store dramatikken. Vel å merke etter brasiliansk målestokk. Her på berget ville vi nok sagt noe helt annet. Igjen og igjen blir Ingers misjon i Brasil satt på prøve.

Men gledene er også mange. Barna begynner å bli store, og klare til å flytte hjemmefra. Og barnebarna kommer på rekke og rad! Inger, som den hønemor hun er, blir en riktig god ”vovo”. Etter så mange år med usikkerhet og motgang, varmer det så uendelig når barnebarna begynner å vokse opp.

Men kanskje var det da Lucia fødte Marcos i 2002, at Inger for alvor fikk bekreftet at hennes arbeid hadde båret frukt. Lucia, som kom til Inger som tenåring, og som hadde livnært seg som barneprostituert i Santos. Lucia hadde, i motsetning til mange andre jenter i Brasil, fått fast arbeid, og levde et stabilt liv med mannen sin, Severino, før hun fikk barn. Og den resurssterke jenta ble Ingers trofaste venninne. Kanskje ikke så rart det. Begge to hadde fått merke livets brutalitet på kropp og sjel i sine unge dager.

Bruna er nettopp fylt fjorten. Nå trekker gaten mer enn tryggheten hos Inger, og hun stikker av. Inger finner henne, og får henne med til barne- og ungdomsdommeren. Bruna hoverer overfor dommeren som gir henne en skrape. Så stikker hun.

Like etter raner Bruna en buss sammen med halliken sin, hun er fanget i prostitusjonene barske nettverk nå. En dag treffer Inger henne på gaten. Halliken er der også, han sparker og slår Bruna åpenlyst. Inger spør Bruna om det er det greit å bli behandlet sånn, og Bruna svarer; ”livet er ikke verdt å leve allikevel”. Noen måneder senere ringer hun til Inger og spør hvordan det går i heimen, sier farvel og legger på. Siden har ingen sett henne.

Det er så lett at Inger får all ære for sin innsats for gatebarna i disse tjue årene. Det er fristende å kun fokusere på henne, som ruver sånn i landskapet. Men selvsagt har hun ikke kunnet gjøre alt dette alene, uten støtte fra så mange rundt henne.

Fra første stund har hun hatt sine livsviktige støttespillere her hjemme. Ikke bare i Casa Emanuel, men i aller høyeste grad alle hjelperne og bidragsyterne opp gjennom årene. Noen har gjort en større innsats enn andre, men alle, absolutt alle, får Ingers velfortjente takk. Ingen skal sitte tilbake med en følelse av at deres innsats ikke ble verdsatt!

I barnehagene har unger laget ting som de har solgt. På skolene har elever jobbet for å hjelpe barn i nød. Firmaer har droppet julegaver til de ansatte og heller sendt pengene til Brasil. Arbeidere har samlet inn, eller de har fått trukket et fast beløp fra lønna. Kunstnere har gitt bort noen av sine verker til kunstauksjoner. Folk har hentet ting frem fra loft og kjeller til loppemarkeder. Lag og foreninger har engasjert seg. Mange har lagt penger på innsamlingsbøssene. Og så uendelig mye mer! Felles for alle disse er at de har kjent givergleden, hvor godt det er å hjelpe andre!

I Brasil har, foruten ektemannen Hamilton, Gregory Smith vært Ingers viktigste støttespiller. Gregory, som kom innom Casa Pixote for å se hva Inger drev på med der, kom tilbake for å bli i Brasil. Han har også adoptivbarn, som nå vokser opp i et trygt hjem. Gregory har bygget opp en stor organisasjon, CARF, som hjelper over 600 utsatte barn og unge. Gregory, som var en velstående kunsthandler i Bergen, har hatt helt andre oppvekstvilkår enn Inger. Likevel glemmer jeg aldri da han sa til meg;” Jeg er mann og flink å organisere i stor stil. Men jeg vil aldri kunne gi mine barn den nærhet og trygghet som Inger gir. Hun ser det enkelte barns behov og forholder seg unikt til det!”

Fatima og Carlos, som driver barnehjemmet SOS Nova Vida, har fått kjenne Ingers giverglede. De 42 barna på hjemmet, skal snart flytte inn i nytt hus. Dette ligger i landlige omgivelser, langt fra byens farer. Inger kjøpte huset i påsken, og samler nå inn penger for å gjøre bygningene klare til barna. I årene fremover, skal Casa Emanuel ta ansvar for barna på hjemmet. Inger kan og vil være garantien for at Fatima og Carlos kan gi barna gode oppvekstvilkår. På denne måten vil Inger igjen kunne hjelpe små mennesker til et verdig liv.

For et par måneder siden ringer Inger sent en kveld og er bekymret for Lucia. Hun er syk og kiloene renner av henne. Den ene infeksjonen tar den andre, men den stolte kvinnen vil ikke la seg undersøke. ”Det går nok over” prøver hun å berolige familien med. Først da en av Ingers venner, som er lege, kommer til, blir Lucia ordentlig undersøkt. Det er leveren som har sviktet, hun har både hepatitt B og C. Inger kan ikke annet enn å fortvilet se på at Lucia bli dårligere.” Hun tror ikke nå at Lucia vil overleve. Og likevel er det alltid et håp.

Men samme uka som Inger skal reise til Ålesund, dør Lucia på sykehuset. Atter en gang skal familien begrave en av sine kjære, atter en gang må Inger organisere begravelsen. Inger taler ved Lucias grav.

Lucia, du fikk mer juling av livet enn de fleste. Da du kom, var du som en forskremt bakgårdskatt, du freste og malte om hverandre. Du skulle bli min beste venn, og med galgenhumor loset vi hverandre gjennom tøffe situasjoner. Langsomt opparbeidet du deg tillit fra Dona Nilda og senhor Rui som du jobbet hos. Da lille Marcos kom til verden, var jeg kjempestolt av deg. For mange år siden kjørte du en sprøytespiss inn i armen, og dette skulle ødelegge leveren din. Du trodde ikke du var så mye verd, men der tok du feil. Du klarte å få oss andre til å le med ditt gode humør og høylydte latter. Marcos og pappa Severino har mistet litt sol, litt lys og sin aller næreste. Alle oss andre vet at du satte spor etter deg som aldri vil bli visket ut. Takk, kjære Lucia!

I fire artikler har jeg forsøkt å beskrive noe av Inger Harringtons liv i Brasil. Utvalget står for min egen regning. Jeg har ikke skrevet om Maria, som ble kastet i kanalen i ei skoeske rett etter fødselen – Jefferson som tente på en lenestol rett ved siden av ei barnevogn – stormene som velta trærne over huset så alle måtte bære jord i en måned – vanskelighetene med skolen – mistroen fra brasilianerne som trodde Inger ble rik på å ha barn i pleie – livvakten som pekte på Inger med en ”kaliber 38” mens alle ungene satt i bilen – å måtte sitte ved siden av Grillos morder mens han ble forhørt – Jaimes sykepleierutdanning – Vitor som skal på vandring som mormonmisjonær – da Inger ble ranet og så vidt unngikk å bli skutt - Gleiciane som nettopp har født – leiemorderen som er familiemann og en hyggelig fyr i fritida – det tynne lag av høflighet mellom brasilianerne, og de voldelige reaksjonene når respektgrensene overskrides – og mye, mye mer.

I 1988, rett før Inger dro fra Ålesund, kunne vi lese i avisa; ”Inger solgte alt hun eide.” Men hun gjorde ikke det. Hun beholdt nemlig det mest verdifulle av alt, verdigheten. Den tok hun med seg til Brasil, og den har hun latt mange andre ta del i siden.

Hva så fremover?

Målene er klare. Her hjemme skal det jobbes for å skaffe midler til barnehjemmet SOS Nova Vida, barna i favelaen Jardin Kennedy og til Ingers store familie. Inger og Hamiltons engasjement i Brasil er nemlig langt fra slutt. De ser fram til å kunne hjelpe barn i nød i mange år ennå!

Så håper jeg at Inger, om riktig mange år, vil se seg tilbake glede seg over sine bidrag for å hjelpe noen av disse vanskeligst stilte til et verdig liv. Hun kan være trygg på at de nå forstår betydningen av ærlighet, verdighet og integritet. Og jeg håper at de bringer hennes enkle budskap videre til de neste generasjoner.

Her hjemme har vi kanskje også noe å lære noe av denne historien.

1997 ble kontrastenes år.

Fire avisartikler er langt fra nok til å skildre Ingers Harrington og hennes tjue år i Brasil. Det kan ikke bli annet enn bruddstykker, en liten flik her og der, noen milepæler og naturligvis litt om barna. Hverdagen er vanskeligst å beskrive, selv om den er det viktigste av alt.

Noen år i Ingers liv vil utvilsomt bli husket bedre enn andre. Et av disse er 1997, kontrastenes år.

I desember skriver hun om det begivenhetsrike året; ”Gamle venner forsvant over natta, men nye har kommet til” og at ”dette året har forandret oss alle”. Men hun skriver også om gleden ved å se barna vokse opp, og at ”Gud gir meg styrke til å gjøre det jeg gjør, mot til å møte utfordringene og kjærlighet å gi til de svakeste.”

I september kom skolebarna Christian og Ingrid fra Trondheim med den glade nyhet at ”Donna Inger” hadde fått 800 000 kroner! Elleveåringene kom på vegne av Kong Harald og Dronning Sonja og alle skolebarna i Trondheim. Barna hadde solgt lekene sine for å hjelpe Inger og hennes barn i det fjerne Brasil, og pengene inngikk i den såkalte ”kongegaven”.

Men la oss ta det fra begynnelsen.

I løpet av nittiårene hadde Casa Emanuel vokst seg stor. Staten ga tilskudd til kjøp av eiendommer i Brasil, og mange fikk arbeid i Ingers forskjellige prosjekter. Her hjemme ble det etter hvert så mye å administrere, at det ble nødvendig å tilsette en daglig leder. Ildsjelene i Casa Emanuel hadde ingen erfaring med å lede store organisasjoner. Likevel måtte de ofte ta avgjørelser på stående fot, og uten å være sikker på om de hadde gjort det riktige. Uenigheten om hvilken vei Casa Emanuel skulle utvikle seg, kom etter hvert tydelig frem. Noen ville være en lokal støttegruppe for Inger, andre ville bygge opp en landsdekkende organisasjon som kunne hjelpe barn over hele verden.

Og i Brasil fortsetter Inger sitt virke. Hennes store styrke ligger utvilsomt i nærhet til det enkelte menneske. Trenger noen hjelp, er hun parat. I de forskjellige institusjonene hun driver, er hun opptatt av hvordan det enkelte barn skal behandles, og hjemme i familien kommer fremdeles nye barn. Siste skudd på stammen er lille Jonathan, som er døv. Han krever mye oppmerksomhet og sliter med å forstå hverdagens rutiner og gjøremål. Nå må mange ting gjøres annerledes, ikke alt går på skinner. Inger og Hamilton tar seg selv i å heve stemmen når de irettesetter ham, men etterpå kan de godt le av det. Det hjelper ikke mye å rope til en døv!

1. januar 1997 feirer de Jonathans bursdag. Ingen vet med sikkerhet når han er født, men loven sier at de man ikke kjenner fødselsdatoen til, automatisk får første dag i året som sin bursdag. Så også med Jonathan. I selskapet er hele familien samlet; Lucia, Luiciane, Renato, Diogo, Gleiciane, Jaime, Samira, Erika, Ramses, Vitor, Leandro, Bruna, Christiane, Luiz Carlos, Jefferson og ”far og mor sjøl”, Hamilton og Inger. Luiciane har med døtrene Michele og Nathalia, så de er mange rundt matkurven den sommervarme nyttårsdagen på badestranda!

Kong Harald og Dronning Sonja fylte begge to 60 år i 1997. De ønsket å legge feiringen til Trondheim om sommeren, og planleggingen var allerede godt i gang. Da blei kongeparet oppmerksom på Inger Harringtons arbeid blant gatebarna i Brasil, og besluttet seg for å hjelpe henne. Hun skulle få overskuddet fra en gedigen jubileumskonsert i Olavshallen! Da Inger fikk beskjeden i Brasil, utbrøt hun himmelfallen; ”Vet Kongen om oss?”

Kongen og Dronningen hadde ønsket seg artistgaver fra de fem inviterte monarkiene, så det ble litt av et stjernegalleri! Billettene var rådyre, men kun kongerekken var reservert. Og plassene til Inger og Hamilton. Liv Ullmann var kveldens konferansier. Hun strevde med å få Inger ut på scenen i Olavshallen, for dette var absolutt ikke Inger Harringtons yndlingsarena! Inger skulle hilse på de kongelige en etter en, - og da neier man. Hun hilste og neide seg bortover, sjenert så hun i gulvet. Et uventet fast håndtrykk fikk henne til å se opp og rett i øynene til prins Charles. Forfjamset utbrøt hun;” Oh, is it you?” Inger fikk oppmerksomhet for sin Fretex-kjole til 140 kroner, men hennes enkle budskap om nestekjærlighet gjorde langt større inntrykk. Selv kjente hun seg verdsatt for sitt virke i Brasil, en anerkjennelse hun var spesielt glad for dette året.

Inger er bekymret for Bruna. Hun husker tilbake da Bruna kom til henne, hvor skadet hun var. Det tok lang tid å bygge opp et tillitsforhold, og det så ut til at den lille jenta trivdes hjemme hos Inger. Men da Bruna fylte sju og begynte på skole, kom problemene for alvor. Skoledagen hennes var preget av mistillit og fylt med slosskamper og gråt.

Bruna blir tolv år. Tillitsforholdet som langsomt var bygget opp til hele familien, smuldrer. Bruna begynner å røyke marihuana på skolen, og blir med i en gjeng. På et ettermiddagsarrangement på skolen, gjennomfører en voksen mann samleie med den stakkars jenta, og konfliktene med omverdenen tiltar i styrke. Gang på gang blir Inger kalt inn til foreldremøte, men Bruna samarbeider ikke med noen lenger. Det er hardt for Inger å ikke kunne hjelpe, fordi Bruna ikke vil ha hjelp selv.

Det er langt fra Brasil til Ålesund. Ikke bare i avstand. Levevilkårene og hva folk er opptatt av kan ikke sammenlignes. Inger vet at det forventes at hun skal kunne forholde seg til begge disse verdener like godt. Selv om hverdagen i Brasil er krevende, er det vanskeligere for henne å følge med på hva som skjer i Ålesund. Når meldingene om uroligheter der hjemme begynner å tikke inn, er hun maktesløs, så langt borte fra det hele.

Konfliktene i Casa Emanuel hadde tilspisset seg. Arbeidet med å bygge opp Casa Emanuel til en landsdekkende organisasjon, hadde sin pris. Kritiske røster hevdet at dette hadde kostet for mye og ønsket at en større del av pengene skulle brukes i Brasil. To parter sto steilt mot hverandre, og fra en telefonboks i Brasil skulle Inger ta stilling til problemer hun ikke kjente omfanget av. Pressen begynte å interessere seg for saken, og med ett var Casa Emanuel forsidestoff. Styret ble utsatt for et voldsomt press. Om morgenen sto journalister utenfor huset til lederen og ventet med nye spørsmål. Ingen visste hva morgendagens oppslag ville handle om, og på gata måtte de som hadde jobbet hardt for å skaffe penger til Inger og hennes barn, ta imot fordømmelse og forakt. Kaoset var komplett. Fra telefonboksen var det vanskelig å forstå hva som egentlig skjedde. Inger var redd for at familien snart ville stå uten penger til mat og hus, og hun prøvde å støtte begge parter. Det gjorde det hele bare verre.

Erika er psykisk utviklingshemmet og kom til Inger i elleveårsalderen. Barne- og ungdomsdommeren spurte om Inger kunne ha henne i fjorten dager, men sånn går det ikke. Erikas mor er psykisk syk og kan ikke ta seg av datteren sin. Erika selv har gonore i langt fremskredet stadium, hun er misbrukt av flere menn. Hun tenker og handler som en sjuåring, og det blir det tatt hensyn til nå. Hun kommer på en god skole for barn med spesielle behov, og blir mer sosial og utadvendt. Erika er veldig knyttet til Tora, en av de store hundene i huset. Om natten ligger hunden i Erikas seng, da sover Erika trygt og godt!

En dag blir Erika syk. Hun blir innlagt, får medisin, blir utskrevet, innlagt igjen, får ny medisin, blir utskrevet og innlagt igjen. Hun er fortsatt syk, og Inger og Hamilton skifter på å besøke henne. En fredag feirer hun fødselsdagen sin, og en av de andre av pasientene sminker og steller henne så hun ser friskere ut enn på lenge. Etter bursdagen sier en sykepleier til Inger; ”Ta deg nå ei frihelg og kom til krefter”. Inger drar av gårde, hun er sliten nå. Senere på kvelden ringer de fra sykehuset og ber Inger om å komme, og om å ta med noen klær. Hun tenker at ”det er da alt for sent på kvelden å bli utskrevet”. Men det er på likhuset Erika ligger nå. Inger kler på henne, og Erikas brødre bærer henne til graven dagen etter. Hun heter Erika Rosanna, og de legger roser på hennes grav.

I Norge førte bråket om økonomien til spekulasjoner om at kongegaven sto i fare. Tidligere venner vendte nå ryggen til både Inger og hennes hjelpere i Ålesund. Innad i Casa Emanuel var de etter hvert så lite på talefot med hverandre at de måtte snakke gjennom advokat. Kongen og Dronningen var imidlertid overbevist om at Ingers arbeid i Brasil var en verdig sak å støtte. Og i Ålesund var det en løsning på vei. Casa Emanuel ble omgjort til en stiftelse, og nå var den ikke lenger bare en gruppe ildsjeler. Stiftelsen Casa Emanuel ble, som alle andre stiftelser, underlagt Fylkesmannes årvåkne kontroll. Et styre ble valgt, og nå begynte arbeidet med å få Casa Emanuel på rett kjøl igjen.

År senere er det fortsatt folk som sier: ”Steik kor tøff ho va som solgte alle tinga sine og dro til Brasil!”, og ”vakje det nåkke bråk med nåkke penga en gang?” Det er kanskje lettere å huske overskriftene enn det med lita skrift.

Med pengene fra Kong Harald og Dronning Sonjas jubileum, kan Inger puste lettet ut. Nå er der midler til å drive de forskjellige hjemmene de to neste årene. Men viktig er også kongeparets anerkjennelsen av hennes virke i Brasil. I Ålesund har stormen lagt seg, Stiftelsen Casa Emanuel får arbeidsro og tilliten er langt på vei gjenopprettet. Og aller viktigst; ungene merker fort at de har fått tilbake familiens trygge midtpunkt.

Det ser godt ut.

Flere artikler …